Opp mot himmelen.

De ca.tre milene
opp til den høyeste
(farbare) veien
i Europa,
begynner pent,
og smalt,i skogen.
Så blir det
meget penere.
Det hadde
vert skikkelig
frost,
veien var,
for det
meste,
hard og fin.

Enkelte sleipe partier...


Sakte klatring..RT,n klarte seg bra.

Deilig fjelluft.

Det er en utfordring med tourinmaskiner,
de er gira på en annen måte,
enn enduro/offroadere..
De går ikke sakte nokk på første gir..
man kan jo selfølgelig velge å ofre
litt av kløtsjen,slure litt,
det er helt uaktuelt med denne maskina,
da den burde,kanske,vert bytta..(Kløtsjen).

Nu vil sikkert enkelte tenke
"sakte nokk??",
jepp, det nytter ikke
å fly over de værste
dumpene med myke behagelige
touringfjæring,
sånn e d bærre.

 

Det var egentlig ikke no
problem,,
funker greit
vist man står og kjører,
da får fjæringen
litt hjelp,av kroppen,
og sykkel,n får leve mere
sitt eget liv..

Nu kan det by på
litt problemer
å ta bilder,,,
når man står
og kjører,,


det går ikke..

RT,n dunka ikke
nedi en eneste
gang.
Det ble,ettervert,klart at snøen ville bli ekkel.

 

Touring dekk er dårlig
på vinterføre,,
veldig dårlig.

 

Første utfordring gikk ,,greit..
Det gikk litt til,,med innlagte slengere ,,.

Så gikk det ikke i det hele tatt,
det ble prøva mange ganger,,
man ble svett,,RT,n ble varm,,
det var nokk.

Vinterføre,,
det er om å gjøre å ha god tilfart,
slik at man kan slakke av når han begynner
å spinne med bakhjulet...
Nu er det begrenset hvor stor fart
man kan få,,,og hva man våger,,
desuten,,hva skulle man nu der
oppe å gjøre..
OG,hvordan ville det være ennu lenger opp
mot himmelen,,sikkert ikke mindre sny.

 

Nedturen